tag:blogger.com,1999:blog-37933193525011863102011-06-22T06:47:33.862-07:00Jacobnoreply@blogger.comBlogger11100tag:blogger.com,1999:blog-3793319352501186310.post-47948743631608602032008-11-13T07:25:00.000-08:002008-11-13T07:42:24.400-08:00<span style="color: rgb(255, 0, 0);"><span style="font-weight: bold;"><span style="font-size:180%;"><span style="font-family:webdings;"><span style="font-size:85%;"><span style="color: rgb(102, 102, 102);"><span style="font-family:arial;"><span style="font-weight: bold;">Nå er jeg redd. Skremt til døde. Jeg holder på å dø. Hjelp meg! Dette er det første innlegget på min nye blogg, og jeg har sceneskrekk. Men jeg føler meg litt hipp også, siden jeg endelig har fått min egen blogg og kanskje jeg endelig kan bli en av de kule og hippe. Jeg vet ikke hva jeg skal fylle bloggen min med, så det blir vel bare tullball. Tror jeg. Nei, jeg skal skrive om livet mitt sånn at alle andre kan ha full oversikt og vite hva jeg fyller livet mitt med. Det er en hard tilværelse å være blogger vet du, du føler liksom at du må redegjøre for alt du gjør, du blir jo en slags G- kjendis og kanskje blir du stoppet på gaten av teite fjortiser som bare elsker det du står for, som ikke er så mye å bli klok på men som kanskje gir mening for massene av søkende unge mennesker. Eller noe deromkring. Til slutt vil jeg bare rette en stooor takk til alle de som har støttet meg på veien til den jeg er i dag, til mamma og alle mine gode venner for at de gir livet mitt mening. jeg hadde ikke klart det uten dere. Og om femti år er jeg sikkert død og da er det fint å vite at jeg etterlot meg dette sporet av eksistens på den evige netthimmelen. Nå skal jeg gå og spise Lion, min yndlingssjokolade for øyeblikket. Hadet! </span></span></span></span><br /></span></span></span></span><div class="blogger-post-footer"><img width='1' height='1' src='https://blogger.googleusercontent.com/tracker/3793319352501186310-4794874363160860203?l=sametinget.blogspot.com' alt='' /></div>Jacobnoreply@blogger.com1